Ikke noe å juble over i Iran

I denne komplekse situasjonen må særlig venstresida i Norge holde tunga rett i munnen, og ikke utilsiktet bli det iranske regimets forsvarere. Regimet i Iran har i årevis drevet imperialistisk politikk gjennom å gi massiv økonomisk støtte til reaksjonære militsgrupper og terrorisert progressive bevegelser i regionen. En ensidig fordømming av USAs imperialistiske krigshandlinger, uten å se det i sammenheng med det iranske regimets brutale fremferd, skaper stor frustrasjon blant folk med bakgrunn fra Iran og andre i regionen. Det er forståelig at folk med bakgrunn fra regionen jubler over at Soleimani er borte, men følgene av dette drapet blir neppe noe å juble for. 2019 ble nok et år med store protester mot myndighetene i Iran, og regimet står i en alvorlig krise. Protestene, er ikke bare en følge av økte bensinpriser eller økonomiske sanksjoner, de har sine røtter i 40 år med vanstyre, fascistisk politikk, korrupsjon, fattigdom, arbeidsledighet og økt privatisering.

Det mange ikke forstår i lys av de siste dagenes utvikling, er at den progressive folkelige bevegelsen i Iran vil bli kraftig undertrykt i en situasjon der regimet kan bruke en eventuell krigsfare for alt det er verdt. På samme måte som regimet brukte krigen mot Irak på åttitallet for å undertrykke og henrette politiske motstandere, vil historien gjenta seg dersom det blir krig nå.

Enkelte bevegelser i og utenfor Iran har i lang tid argumentert for at regimet i Iran ikke lenger kan veltes innenfra. Det er bekymringsfullt at klikken rundt Trump ønsker regimeskifte, og er villige til å starte krig for å gjennomføre det.

La oss huske på følgende: Hver eneste gang makthaverne og Nato har blandet seg inn i andre lands konflikter, har det fått fatale konsekvenser. Stoltenberg og Støre lovte at Norge ikke skulle delta i en krig for regimeskifte i Libya, mens krigens realitet var at Nato fikk diktatoren Gaddafi torturert og drept. Det er ikke mye fred og demokrati å se i Libya i dag.

La oss huske på følgende: Hver eneste gang makthaverne og Nato har blandet seg inn i andre lands konflikter, har det fått fatale konsekvenser.

Og en gang var Iran på rett vei til å bli et demokrati, med en folkevalgt statsminister. Dette tok brått slutt, da CIA gjennom et statskupp i 1953 erstattet den folkevalgte statsministeren med sjahens 26-årige diktatur.

Krig og bomber skaper ikke fred eller demokrati. Folkelig kamp kan skape fred og demokrati, men den kan ikke bygges på intervensjon av stormakter med egne økonomiske og geopolitiske interesser.

I en stadig mer ustabil verden, bør partier på venstresida i mye større grad fokusere på internasjonal politikk. Den folkelige antikrigsbevegelsen må også gjenreises. Det er viktigere enn noen gang at vi står samlet mot stormaktenes krigshandlinger, og at vi trapper opp den politiske støtten til den flerkulturelle progressive folkebevegelsen i Iran og andre steder i regionen.

Publisert i Klassekampen 7. januar 2020.